Søndag 31.oktober fekk eg den ufatteleg triste beskjeda. Morfar er død.
Frukosten som var så koseleg smakte brått av salte tårer...
Gode snille morfar, tøysete og tullete oldefar. Det er uverkeleg at me aldri skal få sjå deg igjen. Aldri gode deg igjen, aldri få høyre den lune latteren din igjen. Det er så veldig veldig trist.
Du var alltid glad når me kom på besøk, og kom alltid ned på golvet for å leike med ungane. Det var stor stas for ungane at oldefar ville leike, og dei elska deg for det.
I lag med mormor fekk du gode år i flott leiligheit på "Likkje-Vartdal" på Prestegardsmarka. Det var som å kome inn i stova på Vartdal, sjøl om det var heilt nytt og annleis. Og sjølv om snikkarbuda måtte stå igjen på Vartdal, så hadde du garasje der ting vart ordna og fiksa når dokke flytta til Ørsta. Alltid stilte du opp når nokon trengde ei ekstra hand. Det var aldri nei i din munn når me spurde om hjelp, og me er veldig takksame for det.
Me sitte igjen med berre gode minne. Dei skal me ta vare på og ta fram når saknet vert for stort. Det vil verte ofte...
Me e so glade i deg morfar og oldefar. Me vil alltid huske deg.
